Sommeren 2009 – Da staten slo tilbake.

En oppsummering av sommerens omlegging av finansieringen av fysioterapitjenesten i kommunene.

 

Bakgrunn:

I 1984 la staten om organiseringen av fysioterapitilbudet i kommunene fra et system med fri etablering, til slik vi mer eller mindre har hatt det de siste 25 årene. Fordelingen har vært slik: Staten via refusjoner dekker 40 % av kostnaden, kommunen dekker 40 % via det kommunale driftstilskuddet og pasienten selv dekker de siste 20 % via egenandelen.

For at en fysioterapeut skal kunne sende regning til staten på deler av behandlingskostnadene så forutsettes det at fysioterapeuten har en driftsavtale med kommunen. På denne måten bindes den aktuelle terapeuten til kommunen og plikter å yte et tilbud til kommunens innbyggere. Dette har også den effekten at fysioterapiressursene fordeles over hele landet og man unngår en sentralisering.

Problemstilling:

I flere år har kommunene forsøkt å utnytte dette systemet til egen fordel. Hvor stor andel refusjoner den enkelte terapeut har fått utbetalt har ikke vært regulert. Kommunen har derfor kunnet dele opp sine driftstilskudd slik at de får 5 ganger så mye fysioterapi for samme prisen. Regningen har endt opp på statens bord i form av en kjempeøkning i refusjonene som utbetales hvert år. En stilling på 100 % har gjerne blitt delt opp og fordelt på 5 fysioterapeuter i kommunen hvor hver enkelt får 20 %. Dette driftstilskuddet på 20 % gir den enkelte fysioterapeut tilgang til å sende regning til staten via takster og refusjoner på resten av behandlingskostnadene.

Selv om et 20 % driftstilskudd i utgangspunktet skulle tilsi en 20 % stilling og tilsvarende arbeidstimer, så har det over hele Norge fungert på en annen måte. De med 20 % avtale jobber 100 % og kommunen får dermed mer fysioterapi for en billig penge uten å måtte etablere nye dyre driftsavtaler. Resultatet har vært en økning i statens utbetalinger av refusjoner.

Løsningen fra statens side:

Staten ønsker med den varslede endringen fra sommeren 2009 å overføre kostnadene tilbake på kommunene. Staten føler at de har blitt utnyttet av kommunene i flere år med måten disse driftsavtalene har blitt oppdelt på. Fra juli 2009 så vil kommunenes finansieringsansvar økes ved at driftstilskuddet den enkelte fysioterapeut mottar går opp, og refusjonensandelen går ned. For å kompensere kommunenes økte kostnader ved denne omleggingen, så vil staten øke rammetilskuddet kommunen mottar med tilsvarende beløp.

Konsekvens:

Konsekvensen ved denne omleggingen er at kommunene mottar et beløp fra staten uten føringer for hva det skal brukes til. Det er allerede rapportert at kommunene i deler av Norge nå benytter muligheten og inndrar driftstilskudd som blir ledige uten å utlyse nye. På denne måten vil kommunen frigi midler som de selv kan benytte på andre tilbud i kommunen. F eks eldreomsorg.

De fysioterapeutene som idag jobber med 20 % stillinger, vil gå kraftig ned i lønn med den nye løsningen. Så mye at mange sannsynligvis må endre sin drift eller slutte som fysioterapeuter. Resultatet av dette vil være at kommunens innbyggere får et dårligere tilbud når det gjelder fysioterapi. Taperne er kronisk syke pasienter som vil oppleve lengre køer og dårligere tilbud.

Hvordan unngå et dårligere tilbud?

Eneste måten å unngå et dårligere tilbud i kommunene er for staten å legge føringer for hva kommunens fysioterapitilbud skal inneholde. Det må lønne seg for kommunene å benytte midler på rehabilitering og forebygging. Helseministeren har varslet at han vil innføre en ordning hvor kommunene straffes økonomisk for å ha sine beboere liggende på sykehus over tid. En slik ordning har vi allerede delvis idag, da kommunene får dagbøter om de ikke kan tilby sine innbyggere plass på sykehjem eller liknende og resultatet blir ekstra og unødvendige liggedøgn på sykehus. Hvordan en slik justert ordning vil fungere og hvordan dette vil slå ut på kommunenes vilje til å satse på forebyggende tiltak og et bedre rehabiliteringstilbud er ennå usikkert.

 

Skrevet av fysioterapteut Kjetil Nord-Varhaug, daglig leder Apexklinikken Terapisenter 12.05.2009

Kommunevalget og prioriteringer.

Hva kan innbyggerne i kommunen gjøre om de ikke er fornøyd med fysioterapitilbudet i sin kommune? Jo de kan velge kommunepolitikere som prioriterer dette foran andre ting i budsjettet. Det er store forskjeller på kommuneøkonomien i Norge. Og det er store forskjeller på hvordan politikerne prioriterer midlene sine. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at de nødvendigvis prioriterer feil selv om man i en perfekt verden skulle sett at det ble brukt mer penger på området fysioterapi. De i omsorgssektoren vil nok si det samme og de innen psykisk helsevern vil nok også ønske at det ble brukt mer på deres område.

 

Fysioterapi for alle eller kun de med spesielle behov?

Er det slik at offentlig fysioterapi skal være for alle også i fremtiden? Idag er det ikke lenger slik at det er plass til alle i de offentlige helsevesenet. Tildels ekstremt lange ventelister vitner om et sprengt behandlingsapparat som sliter med å tilby et tilfredsstillende helsetilbud til folket.

I de store byene så har det vokst frem et privat helsetilbud da presset på det offentlige tilbudet har gjort det mulig å etablere private ordninger. Om dette også skal være fremtiden i Norge avhenger av politisk vilje. Høyresiden mener at private tjenester er best, mens venstresiden virker som de er mer opptatt av likhet for alle og er derfor motstandere av alt som har med det private å gjøre.

Erfaringer fra Danmark har vist at det fungerer bra med fri etablering av fysioterapi. Dvs at pasienten kan oppsøke den fysioterapeuten den ønsker og kreve refusjon for kostnadene. Den norske stat frykter at et slikt system vil medføre at kosnadene til fysioterapi vil vokse ut av kontroll. Dette har ikke skjedd i Danmark. Problemet med fri etablering vil muligens gjøre det vanskelig å sikre et tilbud i distriktene.

 

Hva kan vi forvente etter omleggingen i sommer?

Det er hevet over enhver tvil at omleggingen vil få konsekvenser både for praktiserende fysioterapeuter med kommunal avtale og pasientene som er avhengig av behandling med refusjon. Pasienter som har mulighet til å betale for sine behandlinger selv, vil ved lange køer finne alternativer i det private fysioterapitilbudet i Norge. Denne gruppen fysioterapeuter vil naturligvis også oppleve en noe økt pågang etter omleggingen.

Fysioterapeuter som idag arbeider med små avtaler vil bli tvunget til å legge om, og de vil behandle færre pasienter med kroniske lidelser. Fysioteraputer med større avtalehjemler vil ikke få noe igjen for å jobbe overtid, og kan derfor heller ikke ta unna køer ved stor pågang. Resultatet er da lenger køer. Fysioteraputene med kommunal avtale skal prioritere pasienter med akutte behov som står i fare for å bli sykemeldt og pasienter som trenger rehabilitering etter operasjon, i tillegg til å kunne tilby behandling av pasienter med langvarige behandlingsbehov. Interessene til disse to gruppene vil kollidere, og resulatet kan kanskje bli at en av gruppene må vike. Lenger køer kommer vi nok ikke unna.