Ammetommel
Ammetommel er et populært navn på senebetennelse i tommelen. På latin heter det De Quervain’s tenosynovitt.
Del denne artikkelen
De Quervains tenosynovitt er en senelidelse som opptrer i senen og/eller seneskjeden til en eller flere av tommelens sener (abduktor pollicis longus og ekstensorer pollicis brevis) på håndryggen.
Årsaken til smertene er at det oppstår en hevelse i eller rundt senen som medfører økt friksjon og dermed irritasjon og smerte. Dette er en lidelse som vi ofte ser på klinikken og kan være svært problematisk grunnet tommelens åpenbare involvering i mange daglige gjøremål.
Lidelsen inntreffer hyppigst etter 40-års alder, men den forekommer også hos yngre aldersgrupper. Forekomsten er også økende blant kvinner i svangerskap og som ammer, hvilket er grunnen til at lidelsen ofte blir kalt “ammetommel”.
De fleste pasienter opplever smerte, ømhet og hevelse rett ovenfor håndleddet knyttet til tommelens grunnledd. Smerten er verst når neven knyttes, og ved grep og vridninger.
Mange opplever at smerten kan variere fra verkende til huggende smerte, hvor man kan risikere å miste det man løfter. Dette er spesielt problematisk for ammende som blir redd for å miste barnet sitt i forbindelse med løft.
Det kan være flere årsaker til utviklingen av de Quervains tenosynovitt, og her gjenstår det ennå mye forskning. En anerkjent forklaringsmodell er at lidelsen oppstår som resultat av gjentatte belastninger over tid.
Årsaken er ofte en kombinasjon av økt friksjon av senen der den beveger seg gjennom seneskjeden og repetitive belastninger av senen i seg selv. Erfaring viser at manuelt arbeid, som innebærer mange små og gjentatte belastninger av håndledd og tommel, er predisponerende for utvikling av denne tilstanden.
Hos kvinner som ammer antas det at gjentatte løft og statisk holding av det nyfødte barnet er en av årsakene til den hyppige frekvensen av ”ammetommel”. Nyere forskning viser derimot at det også kan være hormonelle årsaker til den hyppige frekvensen blant denne pasientgruppen.
Diagnosen stilles på grunnlag av pasientens sykehistorie og funn ved undersøkelsen. Ved klinisk undersøkelse kan man i de fleste tilfeller se en hevelse på oversiden av tommelen og området er ofte svært palpasjonsømt.
Finkelsteins test er også positiv. Ved hjelp av ultralydskanning vil man i tillegg kunne vurdere tilstanden til både senen og seneskjeden som helhet. Dette er avgjørende for behandlingen, da omfanget av evt. skaden og hvor skaden sitter er avgjørende for å kunne sette i gang korrekt behandling.
Hvis ultralydundersøkelse avdekker at det kun er seneskjeden som er affisert er dette indikasjon på en bedre prognose. Om lidelsen har vart lenge kan dette omfatte også degenerasjon av senen og man må derfor forvente et lenger behandlingsforløp.
Hos pasienter med smerter som ikke har vart så lenge, eller hvor smerten er mindre fremtredende kan ro, avlastning og betennelsesdempende medisin være nok. Da vil hevelsen på seneskjede og senen dempe seg gradvis. Enkelte vil også kunne ha nytte av en håndleddsortose.
Hvis plagene ikke går over etter et par uker er det stor sjanse for at man trenger ytterligere stimulering for å bli bra. Det kan da være lurt å oppsøke en terapeut med kompetanse på denne lidelsen for råd og eventuell behandling.
Radierende trykkbølgebehandling (rESWT) kan i slike tilfeller være et behandlingsalternativ. Trykkbølge er mest effektiv på kroniske lidelser. Hensikten er å sette i gang en akutt prosess i kroppen, slik at kroppens eget forsvarssystem aktiviseres og stimulerer til vevsheling. Det vil være behov for spesifikk trening av senen i etterkant.
TenosynovittFor de med til dels alvorlige plager og stor hevelse på seneskjeden bør man forsøke med injeksjon av kortison. Denne injeksjonen bør gjøres ultralydveiledet for å unngå at medikamentene kommer på utsiden av seneskjeden eller i senebuken.
Dette kan potensielt gi uheldige utfall som små mindre pene søkk i huden og/eller påvirkning av friskt kollagenvev som man helst ikke ønsker. Vår erfaring er at selv de med store og langvarige smerter får god smertelindring og varig reduksjon av hevelsen i seneskjeden etter injeksjonsbehandling.
De aller fleste blir bra etter konservativ behandling med tilpasset trening i kombinasjon med fysikalsk behandling.
Dersom man ikke responderer på noen behandling gitt av lege eller terapeut kan eventuelt kirurgisk vurdering være neste alternativ. Dette anbefales først og fremst først når alle andre metoder er utprøvd.