Å forstå den store forskjellen mellom kjønnene er vesentlig for god kvinnehelse
Forrige uke kom Kvinnehelseutvalget ut med en rapport som er bestilt av regjeringen. I den fremkommer det at kvinners helseutfordringer har hatt negative trekk de siste 20 årene, og at kvinnehelsens lave status går sterkt ut over både diagnose og behandling. Utvalget mener det er nødvendig å forstå den store forskjellen mellom kjønnene for å kunne bedre kvinnehelsen.
Del denne artikkelen
Av Kari Dahl Gullikstad,
8.mars 2023
NOU-rapporten kom ut 2. mars og har fått tittelen: Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse. Utvalget ble oppnevnt 5. mars 2021 for å utarbeide en oppdatert oversikt over kvinners helse i Norge, og har blitt ledet av Christine Meyer. Det er 24 år siden det sist ble gjennomført en stor utredning på kvinnehelse i Norge, den kom ut 1999.
De fleste kvinner i Norge har god helse. Likevel har det blitt registrert negative trekk ved kvinners helseutfordringer de siste 20 år. Unge kvinner rapporterer om flere psykiske plager enn de gjorde tidligere. Andelen jenter og kvinner i alderen 12-24 år som blir diagnostisert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten har økt de siste tiårene. Svangerskaps-, fødsel og barselomsorgen står ovenfor betydelige mangler og utfordringer. Voksne kvinner har flere fysiske helseplager enn før. Kvinners sykefravær er stadig høyere enn menns og det er en høy andel kvinner som er uføre.
Kvinner og menn har ulik biologi, de lever ulike liv, og de rammes ulikt av sykdom. Dette perspektivet må ligge til grunn for å sikre gode helsetjenester for alle uavhengig av kjønn, mener utvalget. Stadig mer forskning tilsier at muligheten til god helse og likeverdige helsetjenester forutsetter at man anerkjenner betydningen av kjønn og helse. Betydningen av kjønn vektlegges verken i folkehelsearbeidet, i helse- og omsorgstjenesten, eller i helsefaglig forskning og utdanning. Dette får uheldige konsekvenser for politiske prioriteringer, utvikling og formidling av ny kunnskap, for hvordan kvinner blir møtt i helse- og omsorgstjenesten og hvilken behandling de får.
Til tross for at kvinnehelse er satt på dagsorden og har fått økt oppmerksomhet de siste årene, er det utvalgets klare oppfatning at kvinners helse og typiske kvinnesykdommer har lav status. For eksempel rangeres muskel- og skjelettsykdommen fibromyalgi, som rammer kvinner i langt større grad enn menn, nederst på prestisjestigen. Angst og depresjon, som også rammer flere kvinner enn menn rangerer også langt ned. Lav status er etter utvalgets vurdering tett forbundet med stigmatisering. Studier peker for eksempel på at kvinner opplever stigma og skamfølelse knyttet til overgangsalderen. Utvalget mener det er påfallende at det ikke er et tilstrekkelig godt tilbud til kvinner som rammes av relativt vanlige plager og lidelser, for eksempel Vulvodyni. Bevisstheten om typiske kvinnesykdommer kan i stor grad tilskrives at kvinner selv har stått frem offentlig med personlige sykdomshistorier og fortalt om et utilstrekkelig tilbud fra den offentlige helsetjenesten.
Statusvurderinger gjenspeiles i hvordan helse- og omsorgstjenester er finansiert. Finansieringsordninger i både kommune- og spesialisthelsetjenesten gir i liten grad økonomisk uttelling for å prioritere kvinnehelse. Dette får blant annet utslag i hvilke takster som finnes for helsepersonell, det finnes for eksempel i dag ingen takster for oppfølgingssamtale i forbindelse med spontan eller provosert abort. Det finnes heller ingen takst for å ta i bruk samtaleverktøy i møte med pasienter med sammensatte lidelser, som rammer mange kvinner.
Kvinnehelsens lave status gjør seg også synlig i prioriteringer innen kunnskapsutvikling og forskning. Utvalget ser tendensen til et etterslep i kunnskapsproduksjonen når det gjelder kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv. Det gjør at vi vet lite om relativt vanlige kvinnelidelser som for eksempel bekkenleddsyndrom. Kjønn er heller ikke tema i flertallet av norske behandlingsstudier.
At en sykdom har lav status kan påvirke møte mellom den enkelte kvinne og helse- og omsorgstjenesten. Det kan også gjøre det vanskeligere å kreve pasientrettigheter. Dette ser ut til å påvirke hvor lang tid det tar for å stille en diagnose. Manglende bevissthet rundt en sykdom og dens kjennetegn vil kunne medføre at pasienter må gå igjennom mange unødvendige konsultasjoner, uten at det blir satt i gang behandling. For eksempel kan det ta opp til 5 år for å få stilt diagnosen endometriose. Det å ikke bli hørt i møte med helsetjenesten og ikke få behandlingen en trenger, kan være en stor påkjenning i seg selv.
Utvalget belyser at mangelfulle rutiner for samarbeid både innad i kommune- og spesialisthelsetjenesten, og mellom fagområder, rammer spesielt kvinner fordi kvinnelidelsene ofte er sammensatte. Et eksempel er medisinsk uforklarte lidelser (MUPS), der anerkjente diagnoser ikke kan forklare symptomene fullt ut. Denne pasientgruppen har høyt forbruk av helsetjenester, høy grad av sykefravær og kan stå i fare for feil utredning og behandling.
Både internasjonalt og nasjonalt har det kommet ny kunnskap om hvordan risiko for sykdom, sykdomsforløp og respons på legemidler arter seg ulikt hos kvinner og menn. Allikevel kommer ikke denne kunnskapen frem, i helsetjenestene og informasjon til befolkningen som helhet. Betydningen av kjønn er ikke innlemmet systematisk i faglige retningslinjer og veiledere. For flere sykdommer som i hovedsak rammes av kvinner, finnes det ikke retningslinjer overhodet. Det gjelder blant annet Lipødem, en kronisk tilstand som nesten utelukkende rammer kvinner.
Helseutdanningene er en sentral arena både for å sikre og for å heve kompetanse om kjønns betydning for helse. Særlig profesjonsutdanningene gir rammene for kompetansen om kjønn og helse i helse- og omsorgstjenesten. I dag innlemmes ikke kjønnsperspektivene og kvinnehelse systematisk i helseprofesjonsutdanningene. Kunnskap om kjønn og helse mangler i dag også i viktige opplysningskanaler og kampanjer rettet mot befolkningen. Manglende kunnskap kan blant annet føre til at man ikke oppfatter kroppslige symptomer på alvorlige helsetilstander. For eksempel kan symptomene ved hjerneslag hos kvinner og menn være forskjellig.
Utvalget mener at det må avsettes tilstrekkelige midler for å sikre en helhetlig tilnærming til kvinners helse. Det foreslår at det til sammen avsettes 1 milliard kroner for å styrke kvinners helse og kjønnsperspektiver i helse. Utvalgets anbefalte tiltak har til hensikt å bidra til at kvinnehelse går fra å være et særhensyn, til å bli en integrert del av helse- og omsorgspolitikken. Utvalget har kommet med en rekke tiltak i kvinnehelserapporten for å sikre et løft for kvinners helse i et livsfaseperspektiv.
Kiropraktor Cathrine Natland som jobber i Kvinnehelesteamet på Apexklinikken sier at Kvinnehelserapporten er trist lesing. Hun oppfordrer kvinner til å snakke mer om kvinnehelse: – Som kiropraktorstudent frem til 2012 kan jeg ikke huske at verken overgangsalder eller underlivssmerter ble nevnt i undervisningen. Som rapporten beskriver er dette lavstatus-diagnoser og interesseområder, men også temaer som kvinner snakker lite om. Jeg vil oppfordre kvinner til å snakke med både andre kvinner, men også partner og andre menn i nær relasjon for å kunne øke kunnskapsnivået rundt overgangsfaser i en kvinnes liv og kvinnesykdommer.
– Samtidig som denne utredninger blir gjort ser vi at det politisk kappes ben av de offentlige tilbudene som vi har hatt innen kvinnehelse, det gjelder føde- og barselsomsorgen, offentlig vulvaklinikker som tar imot kvinner med underlivssmerter og kompetansesenter for bekkenbunnsplager og inkontines. Konsekvensen er at det blir vi som private aktører som nå må veilede, hjelpe og behandle kvinner med disse plagene, og det trengs! Vulvaklinikken på OUS, som et av få offentlig tilbud, har uholdbar lang ventetid, forteller Cathrine.
På Apexklinikken har vi et eget kvinnehelseteam som har fokus på bevissthet og kompetanse på kvinnehelse og kvinners behov. Vi kan både veilede og hjelpe mange med de nevnte plagene, og kiropraktoren vår har også mulighet for å henvise videre til legespesialister, som gynekolog og urolog, der det er behov for det. Mange helseforsikringer kommer også etter og dekker utredninger av ulike kvinnehelsesykdommer.
