Våren, løping og skader

En folkelig tekst som tar for seg vannprosenten i barn, nederlendere og Grandiosa

Av vår fysioterapeut og løpsekspert Håkon Morken

Vinteren har vært lang

Skjermdump fra avisa Alvdal Midt i Væla: Kanskje på tide med felleski for denne karen her!

For drøye måneden siden klarte omsider Klæbo å kapre verdenscuptittelen foran russiske Bulsjonov. Med en lang vinter i beina, og en tilhørende verkende kropp, måtte det rå viljestyrke til for å klemme ut de aller siste kreftene. Etter fire måneders kamp avgjorde altså Byåsen-gutten det som omtales som tidenes mest spennende verdenscupavslutning, og det med et rykk som så ut som skisesongen nettopp hadde begynt.

Jeg kan fra mitt kontor, her og nå, bekrefte at det har den ikke, selv om siste sesong av Game of Thrones hevder noe helt annet. Episode 3 med Battle of Winterfell venter rett rundt hjørnet, og winter is coming, dere!!!

Og i løpet av den lange vinteren har vi sett at én etter én har falt fra. Først la Northug skiene på hylla, og i hans fotspor følger det mange: Aksel Lund Svindal, Magnus Moan, Andreas Stjernen og Kenneth Gangnes, og blant ikke-norske; Alex Harvey, Maxim Vylegsjanin, Matti Heikkinen og Lindsey Vonn.

Noen har sikkert i påska overbevist seg selv om at kombinasjonen bakglatte ski og dårlig glid er helt topp, og tviholder på vinteren, men vi må nok innse at 20 grader, maurtuer og russ i løypa er noe annet enn det.

Skadeforekomst

For nå er våren i anmarsj. En tid hvor det hvite, kalde skiftes ut med et mer forutsigbart underlag. Et underlag bestående av grus og asfalt, gressletter og mark. Ikke knall og fall, Bambi på isen og lårhalsbrudd. Samtidig ser vi mennesker krype ut av sine hus og leiligheter, og noen av dem i et forrykende tempo.

For løpesesongen har så vidt begynt. Nå er det vår tur til å kjenne på en verkende kropp, mens avdankede idrettsutøvere endelig kan få hvile. Mange kan imidlertid være for hissige på grøten, og det er det dette innlegget skal handle om. Hvorfor? Jo, fordi:

– Insidensen av løpeskader i underkroppen (det vil si alt fra dansehoftene og ned til tåspissene) ligger mellom 19,4 og 79,3 % blant langdistanseløpere (1). Tallene spriker, men nesten 20 % er også mye. Iallfall når du tenker at et barn består av nesten 80 % vann: Tar du bort 20 % av barnet, har du altså bare vann igjen (2).

– En annen studie har videre vist at 62 av 73 nybegynnerløpere ble skadet i løpet av en periode på 18 måneder (3). Det er 84,9 %, og det utgjør faktisk en hel del mer enn prosentandelen vann i et barn. Nå snakker vi eple og gulrot.

Er du løper er med andre ord sannsynligheten stor for at du på et eller annet tidspunkt det siste året har hatt en skade, skal vi tro disse studiene. Når sant skal sies ble sistnevnte studie utført i Nederland. Nederlendere oppholder seg mye nærmere jordens sentrum enn de fleste andre, som gjør at tyngdekraften er større. Dette utsetter løpere i Nederland for større kompresjonskrefter per steg, som igjen gjør at skaderisikoen og faktiske skader (hypotetisk sett) øker – iallfall sammenliknet med de som bor i høyland. Ikke får de effekten av høydetrening heller.

Nederland: I det minste ser det ut som et idyllisk land å skade seg i.

Tidligere skade er uansett den største risikofaktoren vi vet om for at skader slås opp igjen eller du får ny skade (4). Årsakene bak kan imidlertid være mange. Nå tenker du sikkert at du bør holde deg unna løping (eller Nederland) for all tid, og at det kun er en rot til problemer.

Niks, nei, det er feil!

Mange helsemessige fordeler

«Slutt å gjøre nybegynnerfeil» var det en kar som sa. Jeg er for så vidt enig at dette høres fryktelig enkelt og bra ut, men det hjelper oss svært lite når så mye som 79,3 % av langdistanseløpere også skader seg. Dette er ikke nybegynnere (og de var heller ikke nederlendere)! «Slutt å gjøre feil i det hele tatt» var det en annen kar som sa, og nå begynner vi å snakke!

Først vil jeg understreke at vi ikke må slutte å løpe. Løping har mange helsemessige fordeler, og det er en aktivitet som kan utføres nesten hvor som helst: I skogen, langs landeveier, på treningssenter og i bystrøk. Det er også en aktivitet som kan gjøres nesten når som helst: Før frokost, på vei til jobb, på ferietur, og på vei hjem fra en fuktig kveld på byen. Hvis du i tillegg har et stort behov for grandis og sjokiss dagen derpå, løper du gjerne til den søndagsåpne butikken for å kjøpe nettopp det. Og det kan vi takke regjeringen for.

Altså er ikke løping noe vi skal slutte med, i og med at så mange bedriver aktiviteten og holder seg i noenlunde form. Fordelene er mange: Det styrker muskler og skjelett, det endrer kroppssammensetningen, vi blir i bedre humør (om vi ikke blir skadet, da), det reduserer risikoen for hjerte- og karsykdommer, og vi lever lenger. Blir du virkelig god kan du tjene tjukt på pengepremier, som er kjekt å ha ved siden av månedslønna.

Si «tjukt kjekt» så fort du klarer 10 ganger!

Livet er et lære, man må alltid lære

Vi må derimot lære oss hvorfor plager og skader oppstår. Til deg som har fulgt med på Klæbo slå Bolsjunov med 2,8 sekunder i løpet av fire lange måneder, uten å selv ha løpt én meter, kommer jeg her med et eksempel med stor overføringsverdi:

En kamerat av meg dro til Thailand på ferietur. Han hadde gledet seg veldig lenge til denne turen, men det var én ting som satte kjepper i hjulet på ham: Han kommer fra Alvdal. Alvdal er en plass de fleste har et forhold til (Flåklypa), men sola har ikke et forhold til Alvdal. Dalstrøket ligger ukurant til, noe som har gitt innbyggerne lite erfaring med sola og solas virkning, men som derimot har gjort at befolkningen har blitt nysgjerrige på nye ting.

Dette er en påstand uten noen som helst støtte, men ikke tenk så altfor mye på det. Jeg kommer snart til poenget, og det er poenget vi skal bry oss om. Og for deg som mener at Flåklypa ligger i Lom, sjekk denne linken her: https://www.h-a.no/debatt/goddag/hvor-ligger-flaaklypa—i-hedmark-eller-oppland.

Digresjon. Dette gjorde at kameraten min badet seg i den spennende sola i litt for mange timer allerede den første dagen, som selvfølgelig førte til annengrads forbrenning. Håpet om at han heller lå på isen, med lårhalsbrudd fra Flåklypa til månen, var stor. Skipet hadde seilt, og i dag har han ikke lenger hårvekst på nedre halvdel av leggene sine. Jeg er glad i deg, likevel, min venn.

Budskapet er ikke at de fra Alvdal må begynne å bruke solkrem når de drar til Thailand, men drar du til Thailand, og det lukter speilegg av asfalten, bør du oppholde deg i sola i kun korte perioder om gangen. Særlig den første dagen, og spesielt om det er lenge siden du har kjent varmen fra sola. Forhåpentligvis har Alvdølen nå lært, og i forlengelse av dette har vi alle noe å lære av Mayoos ord fra Paradise hotell:

«Livet er et lære, man må alltid lære».

Solkremtesten: Ser egget sånn ut etter 2 min er det smart å bruke solkrem, eller oppholde seg i skyggen.

Rom ble ikke bygd på én dag

Skal du begynne å løpe igjen etter en lang vinter med hurrarop foran fjernsynet, gjør du altså smart i å holde igjen på både hastighet og varighet. Belastningsstyring – det vil si; det å ikke trene for mye, men heller ikke for lite – er beklageligvis mye viktigere enn skolisser som matcher kompresjonsstrømpene (selv om også det er viktig). For realiteten er faktisk denne:

Du blir skadet når du gjør for mye for fort, spesielt etter å ha gjort for lite for lenge.

Tenk litt på den. Det betyr faktisk for mange at første løpetur ikke trenger å være så fryktelig mye lengre enn til grandis og sjokiss. Tips til hvordan du tar det derfra kommer kanskje i et nytt innlegg, men det handler i stor grad det samme som at Rom ikke ble bygd på én dag. Gidder du ikke å vente på neste innlegg har du enten misforstått poenget om at tålmodighet er en dyd, eller så har du tatt ordene fra karen som sa at man ikke burde gjøre feil i det hele tatt for mye til deg. Går det skeis kan du åkkesom trøste deg med at livet er et lære, og med deg har du en haug nederlendere.